Section_3

Bacrimpolítica

De neo-narkoparamilitære – bacrim – søker territoriell kontroll under lokalvalget i Colombia 2011.

Etter at de siste paramilitære gruppene i AUC demobiliserte i 2006, oppsto det ganske umiddelbart nye væpnede grupper som overtok de demobiliserte gruppenes områder og aktiviteter. I mange tilfeller var det de samme lederne som fortsatte å styre gruppene, men gjennom stråmenn.

De nye gruppene, som hadde navn som Águilas Negras, Los Rastrojos, Los Paisas og Los Urabeños, fikk av myndighetene benevnelsen bacrim (av bandas criminales) for å skille dem fra de tidligere paramilitære. Det ble hevdet at de nye gruppene var ordinære kriminelle, og ikke hadde noe politisk formål. Det var en sannhet med modifikasjoner, for bacrim har vist like stor appetitt på politisk innflytelse som AUC, selv om de ikke er like ivrige med å holde en fasade som geriljabekjempende antikommunister som deres forgjengere var.

Myndighetene anser at det er syv slike større bacrim-grupper som har landsdekkende aktiviteter, i tillegg til et antall mindre og lokale grupper. De er en parallell til de meksikanske kartellene, men de har kun som oppgave å transportere kokainet ut av Colombia til et transittland, og ikke helt frem til konsumentene i Europa eller Nord-Amerika.

Det er flere grunner til at bacrim ønsket å sikre seg lokal og regional kontroll under lokalvalget den 30. oktober 2011. Politikeren Juan Manuel Galán - sønnen til presidentkandidaten Luis Carlos Galán som ble drept av Pablo Escobar i 1989 – gjennomførte i 2011 en undersøkelse for å finne ut hva som var hovedgrunnen til at bacrim søkte lokal politisk innflytelse.

Svaret som fremkom av intervjuer med tidligere bacrim-medlemmer og andre kilder, var at det sentrale for disse gruppene var å ha lokalpolitikere som kunne bidra med å holde statens institusjoner «på avstand». De ønsker ordførere som ikke ber staten om hjelp, men som snarere insisterer på at alt er i skjønneste orden, selv om det i realiteten er de nye narkoparamilitære som styrer i kommunen.

Hvis en ordfører ønsker å lage en vei, vil bandene stanse ham, for bedre infrastruktur gjør det lettere for ordensmakten (politiet) å kontrollere området. Bandene ønsker ingen utvikling i området, ingen veier, og heller ingen massemedier. Alt for å styrke sin territorielle kontroll.

En fordel med å kontrollere ordføreren er videre at siden denne styrer politiet sin virksomhet i sin kommune, kan de sikre at politiet ikke går etter deres egne aktiviteter – men snarere etter rivaliserende bander.

De nye narkoparamilitære gruppene har en sammensatt strategi for å oppnå politisk kontroll ifølge Galán: Først «velger» de ut en kandidat som de tror de kan være tjent med. Dernest tilbyr de seg å finansiere hans valgkamp med sine narkoinntekter (politiske partier har en underordnet rolle i Colombia – det er de enkelte kandidater som finansierer egen valgkamp). I tillegg til dette tilbyr de ham stemmer, dvs. de sikrer seg at alle i området vet hvem som er bacrims kandidat. De betaler velgerne en sum for å stemme på deres kandidat, ofte 200-300 kroner som er en god ukeslønn for de fattige i landet. De færreste tør uansett stemme på en annen kandidat enn den de narkoparamilitære har valgt ut. Hvis en annen kandidat enn deres egen ligger an til å gjøre et godt valg, blir denne truet til å trekke seg, eller drept.

I tillegg til alle de ovenstående foranstaltninger, pleier gruppene også å bestikke valgfunksjonærer for å være helt sikre på å nå sitt mål. Disse har en rekke muligheter til å forfalske valgresultatene (se egen grafisk presentasjon under fanen Narkopolitikk).

Andre årsaker til at bacrim søker lokal politisk kontroll er å få kontroll over kommunebudsjettene for å stjele midler derfra. Dette skjer gjennom at kommunen inngår kontrakter som enten er mange ganger for dyre eller som aldri blir utført, med selskaper som bacrim kontrollerer.

Disse offentlige kontraktene har også en annen viktig funksjon for de narkoparamilitære: de brukes til å hvitvaske de enorme kokaininntektene.

En siste grunn til å ha lokal politisk kontroll, er den nye loven i Colombia som skal sørge for at de millioner hektar land som de paramilitære stjal på 90-tallet og begynnelsen på 2000-tallet skal leveres tilbake til de opprinnelige eierne. (Dette landtyveriet er en av hovedårsakene til flyktningekatastrofen i landet, se vår reportasje om det temaet.) De nye narkoparamilitære bacrims representerer de nye eierne av jorden, og i mange tilfeller er de selv de nye eierne. I begge tilfeller vil de motsette seg tilbakeleveringen med vold – og da er det viktig å vite hva myndighetene planlegger å gjøre. Det oppnår de med å sikre at lokalpolitikerne er lojale mot dem.

De narkoparamilitære gruppene var aktive i 347 av Colombias 1103 kommuner i valgåret 2011. 44 politikere ble myrdet under valgkampen og flere hundre truet på livet. Man fryktet at bacrim ville komme til å kontrollere ordfører og kommunestyre i vel 200 kommuner etter valget. Det reelle tallet ble sannsynligvis en del lavere – men det kan man ikke vite. Man må igjen sette sin lit til at påtalemyndighet og rettsvesen makter å avdekke så mange tilfeller som mulig av bacrimpolitikk i årene som kommer.

Chocó ligger på Stillehavskysten av Colombia. Fylket er en sammenhengede jungel fra grensen mot Panama i nord og ned til Valle de Cauca-fylket i sør. Klimaet er blant verdens fuktigste, regnet faller jevnt og tungt hele året. Befolkningen er afro-kolombianere, etterkommere etter slavene som spanjolene brakte til området i kolonitiden for å arbeide i de rike gullgruvene.

Å si at det er landets minst utviklede region ville være en underdrivelse. Så godt som all transport foregår i smale motordrevne kanoer på elvene. Det går to veier fra provinshovedstaden Quibdó, til to av Colombias største byer, Medellín og Pereira. Begge er grusveier fulle av dype hull. Kjerreveier ville man sagt på norsk.

I Chocó bor en halv million mennesker. 80 % av disse får, i følge landets statistiske byrå, «ikke sine grunnleggende behov oppfylt». Det betyr i praksis av de for eksempel ikke har elektrisitet, ikke rent vann, eller ikke kloakktilknytning. Eller ofte ingen av delene. Fattigdom og ekstrem fattigdom er overalt.

Noe av hovedproblemet er mangel på arbeid. De viktigste næringene, utover fiske og jordbruk for livberging, er hogst og mineralutvinning i jungelen. Begge deler er i hovedsak illegalt og bidrar bidrar til å utmagre livsgrunnlaget ytterligere. Unge menn har i tillegg muligheten av å kjøre «motorsykkeldrosje» eller å innrullere seg i en av regionens mange væpnede, illegale grupper - gerilja eller paramilitære. Disse gruppene lever av å kreve «beskyttelsespenger» fra de som driver med uttak av trevirke eller med gruvedrift - og av kokaineksport. Den enorme jungelen med sitt nettverk av elver, den øde kyststripen, lovløsheten, mangelen på muligheter... alt dette gjør regionen ideell for produksjon og utskiping av «det hvite gull», kokainet.

Choquibtown fra Chocó i Colombia spiller currulao-rap og Stillehavs-hip-hop med marimba og congas. Backet her av hard-salsa-bandet La 33. Låten heter Pescao Envenenao (forgiftet fisk) og handler om de korrupte politikerne i hjemfylket.

Da Cocaine.no besøkte Chocó i oktober 2011, var en av hensiktene med turen å besøke det lille samfunnet Lloró for å lage en reportasje om fruktprodukter innbyggerne der produserer. Den tre timer lange turen opp elva fra Quibdó måtte vi avlyse i siste øyeblikk, da vi fikk tips om at Lloró-regionen var fullstendig kontrollert av en av de væpnede gruppene. Slik bidrar den illegale økonomien til en ond sirkel der legale økonomiske aktiviteter blir stadig vanskeligere å leve av.

Vi besøker byen knappe tre uker før lokalvalget. Bannere for de ulike kandidatene er spent opp overalt. De politiske partiene har åpnet kampanjekontorer på gatenivå i sentrum av Quibdó. Der tilbyr de alt fra legesjekk til advokattjenester gratis, alt for at velgerne skal velge deres kandidat. Men bak fasadene gjøres mer, mye mer. Miriam som selger borojo-juice i en liten bod på gaten, er en av de mange som forteller oss den samme historien: Stemmen går til den som tilbyr den beste pakken av bygningsmaterialer: sement, murstein, bølgeblikk. Men i stigende grad er det kontanter som gjelder. Juan prater fra vi setter oss bak på mototaxi'en hans til vi går av en liten halvtime senere: Politikerne er tyver og svindlere, ressursene byen og fylket disponerer forsvinner i de korruptes lommer. Ingen av dem er hederlige. Så hvorfor ikke ta de 50 000 (150 kr) han kan få for stemmen sin?

Dagen etter setter vi oss på en buss til Istmina der vi treffer Fader Napoleon García. Han leder korpset av valgobservatører i fylket. Som en kirkens mann, er han en av de få som kan stå frem under fullt navn og fortelle om den massive korrupsjonen uten å risikere livet. Hør ham fortelle om hvordan politikken fungerer i Chocó i videoen under.

Narkopolitikk i Michoacán, Mexico



Michoacán er en av de vakreste meksikanske delstatene. I det bølgende høylandet noen timer nord for Mexico by ligger idylliske småbyer i kolonistil på rekke og rad. Her finner man en av ”de magiske byene” i Mexico, Pátzcuaro, som ligger ved innsjøen ved same navn (et navn som for øvrig i 2011 ble kåret til det vakreste ord i det spanske språket) og er en de største turistattraksjonene i landet. Helt ute i vest ender denne fruktbare delstaten i stillehavets brenninger.

Og denne strategiske beliggenheten er en av grunnene til at Michoacán i flere tiår har vært tilholdssted både for narkotikaprodusenter og –trafikanter, delstaten står for en betydelig andel av landets produksjon av marihuana og metamfetamin.

Lenge var det kartellet La Familia Michoacana som styrte narkotikaaktiviteten i regionen. Etter at kartellets leder ble pågrepet i juni 2011 har Caballeros Templarios (Tempelridder-kartellet) tatt over kontrollen over de illegale aktivitetene, selv om førstnevnte fremdeles eksisterer. Begge karteller har det til felles at de søker å fremstå som voktere av den katolske religion og den høye moral som et ledd i å legitimere sine grusomheter, i så måte har de mer til felles med de kolombianske paramilitære gruppene enn de øvrige meksikanske kartellene.

Noe annet de har til felles med de kolombianske paras, er at det er i Michoacán den organiserte kriminaliteten har kommet lengst i å ta total kontroll over territoriet, og dette inkluderer politisk kontroll. Lokalvalget i Michoacán i november 2011 skulle gjøre det veldig klart.

Det skulle velges guvernør for delstaten med 4,3 millioner innbyggere, deputados (tilsvarende fylkesting) og ikke minst ordførere og kommunestyrer i de 113 kommunene i Michoacán.

Den 2. november ble Ricardo Guzman, ordfører i La Piedad, skutt og drept på åpen gate mens han delte ut løpesedler for PAN-partiets guvernørkandidat, Luisa Maria Calderon (søster av Mexicos president, Felipe Calderon, som startet krigen mot kartellene). Han hadde utfordret kartellenes makt i kommunen. I mars det samme året var politimesteren i kommunen blitt myrdet, og etterfølgeren i politimesterstillingen opplevde at 40 væpnede menn angrep politistasjonen med granater (han overlevde angrepet). Årsaken til at kartellene søker politisk makt ligger nettopp i den makt politikerne har over ordensmakten, både når det gjelder taktiske prioriteringer såvel som utnevnelser til stillinger.

Guzman ble dermed den 25. meksikanske ordføreren som var blitt myrdet siden Calderon startet krigen mot kartellene i 2006. Han var det eneste drapsofferet i Michoacán under det valget, men det skyldes at dusinvis av kandidater trakk seg, eller valgte å aldri stille opp. I alt trakk 50 kandidater til ulike folkevalgte stillinger seg under valgkampen i Michoacán under valgkampen på grunn av drapstrusler.

Ifølge German Tena, leder for PAN-partiet i Michoacán, trakk seks av partiets ordførerkandidater seg fra valget på grunn av direkte drapstrusler eller på grunn av frykt for kartellene. ”De kriminelle støtter PRI sine kandidater. I noen byer beskytter de dem, støtter dem, og forhindrer kandidaturet til våre kandidater og kandidatene til (venstrepartiet) PRD.”

Hele narkofiseringen av politikken i delstaten pågår uten at det skaper særlig oppmerksomhet, mediene i Michocan tør ikke skrive om situasjonen og den sittende guvernøren tør heller ikke sette fingeren på problemet. I 2009 beordret sentrale påtalemyndigheter 12 ordførere og 23 andre funksjonærer arrestert for samarbeid med Familia Michocana-kartellet. Samtlige ble frikjent i delstatens rettssaler. Kartellenes territorielle kontroll inkluderer også retsvesenet.

Blogginnlegg

Se de siste blogginnleggene på Cocaine.no om narkopolitikk:


    Leave a Reply

    Your email address will not be published. Required fields are marked *

    *

    You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>