Section_2

Parapolitica-skandalen

En tredjedel av Colombias lovgivende forsamling i perioden 2002 – 2010 var kjøpt og betalt av kokainindustrien.

”Pablo (...), politikken gir ikke bare penger, den gir også makt. Politikken eksisterer for å gi makt, med denne makten kan du utnevne direktører i Aeronautica Civil (tilsv. Avinor) for at dine fly kan lette og lande; med makt kan du ha en direktør i Aduenas (tilsv. Tollvesenet) for at de ikke sjekker dine forsendelser, du kan ha direktøren for DAS (tilsv. Politiets sikkerhetstjeneste, PST, i Norge), generaler i hæren, politisjefer... alt dette kan politikken gi, Pablo – makt (...).”



Dette uttalte senator, tidligere justisminister og presidentkandidat i Colombia, Alberto Santofimio, til kokainbaronen Pablo Escobar, ifølge vitneprov fra Escobars nestkommanderende, 'Popeye'. (Santofimio ble forøvrig i 2006 dømt til 24 års fengsel for sammen med Escobar ha stått bak drapet på presidentkandidaten Luis Carlos Galán i 1989.)

Som beskrevet i «kokainmafiaen og den utøvende makt», hadde Escobar mangelfull forståelse for hvordan politikken kunne utnyttes for å fremme hans sak. Som sjef for Medellín-kartellet førte han en krig mot staten, men også mot de andre kokaineksportørene – og spesielt mot hovedrivalen, Cali-kartellet. Disse forente seg så i kampen mot Escobar under navnet PEPES – (Perseguidos por Pablo Escobar – Vi som er forfulgt av Pablo Escobar). Da Escobar ble drept, rettet staten innsatsen mot Cali-kartellet, og deres to ledere ble arrestert et par år senere.

Etter at de to store kartellene dermed var borte, var det de andre medlemmene i Pepes som tok kontroll over kokaintrafikken, og spesielt de tre brødrene Castaño Gil som i flere år hadde drevet stort i kokainsmugling, men som også hadde dannet en paramilitær selvforsvarsgruppe i det nordlige Colombia med navnet Autodefensas Colombianas de Córdoba y Urabá, ACCU. Disse hadde lyktes med å fordrive geriljaen som tradisjonelt hadde kontrollert store deler av den regionen. De rike som nå slapp å betale løsepenger og annen utpressing til geriljaen, betalte nå heller en skatt til den nye høyremillitsen ACCU for beskyttelse, og med sin nyvunne kontroll over regionen, sto ACCU dessuten fritt til å drive med kokadyrking, kokainproduksjon og -eksport fra regionen.

Denne gruppen ble en så sterk maktfaktor i Colombia at andre tilsvarende grupper i andre deler av landet allierte seg med dem, og i 2007 ble AUC, Autodefensas Unidas de Colombia etablert som en paraplyorganisasjon for de nye narkoparamilitære gruppene med Carlos Castaño Gil som leder. Noen anså dette for å være selvforsvarsgrupper som hadde som hovedformål å bekjempe geriljaen, slik en hadde hatt mange steder på 80-tallet, men dette var noe annet: narkoparamilitære. I boken ”Y refundaron la patria...” (og de grunnla landet på nytt) sier den kolombianske organisasjonen Corporación Nuevo Arcoiris det på følgende måte:

Det som utviklet seg i løpet av 90-tallet (…) var den største føderasjonen av narkokarteller som Colombia har hatt i sin historie: las Autodefensas de Colombia, AUC.

De mindre selvforsvarsgruppene som hadde eksistert siden 80-tallet utviklet seg nå til profesjonelle armeer som tok makten over store deler av landsbygda i Colombia. Der hvor det tidligere var disse gruppene som var underordnet leverandør av sikkerhetstjenester til store landeiere, næringsdrivende og narkotikasmuglere, var det nå de som inntok plassen på toppen av næringskjeden, med de enorme inntektene fra narkotikatrafikken som de overtok.

Men denne nye posisjonen gjorde også at disse gruppene måtte tenke nytt rundt hvordan de kunne styrke og sikre sin stilling. Det var ikke nok å ha store inntekter, og heller ikke å ha en stor hær. De måtte nå ta styring over lokalsamfunnene både økonomisk, sosialt og politisk, og de måtte også sikre seg at ikke sentralmakten – staten – eller konkurrerende grupper la seg opp i deres aktiviteter eller utfordret deres posisjon.

Den som kontrollerte et territorium kunne for eksempel uhindret anlegge kokamarker, sette opp kokainlaboratorier, etablere trygge transportruter for kokainet ut av landet – eller tilby alt dette til andre narkotrafikanter, mot klekkelig betaling.

I områdene som de narkoparamillitære kontrollerte, tok de kontrollen over politikken. En ordfører i en kommune eller en guvernør for en delstat («fylke») har i Colombia styring over politiets og militærets prioriteringer, og blant annet derfor ville de narkoparamilitære kontrollere disse: For at de ikke skulle legge seg opp i gruppens egne aktiviteter, og for at de skulle hjelpe med å beskytte den narkoparamilitære gruppen mot dens rivaler. De narkoparamilitære tok dermed også kontroll over budsjettene og de statlige overføringene til kommuner og delstater – dels for å stjele disse midlene og dels for å bruke dem til velgergrupper i egne kjerneområder for å sikre lojalitet.

Politikere på lokalt eller regionalt nivå mottok penger fra de narkoparamilitære til sine kampanjer, og de mottok stemmer – gruppene informerte nemlig befolkningen om hvem de hadde lov å stemme på. Og uten tillatelse fra de narkoparamilitære hadde uansett ikke politikere lov til å stille til valg – da ble de drept. En av de fremste forskerne på dette temaet, Gustavo Duncan, skriver:

Det er tilstrekkelig å prøve å forestille seg hvordan den territorielle makten ville vært for en privat hær i en kommune hvis den ikke kontrollerte hvem som fikk de politiske verv på lokalnivå (...). Det ville ha vært en ordfører som var uavhengig av dem, som ville håndhevet lover som krever at staten skal ha monopol på voldsbruk, med andre ord ville han ha forfulgt den private hærens medlemmer og deres eiendommer. Heller ikke ville de væpnede gruppene hatt kontroll over de offentlige midlene (...)

Og han beskriver hvordan de sikret seg befolkningen stemmer:

I dagene før valget (til kongress og senat) i mars 2002 kom væpnede menn til gårdene deres og sa at dagen etter fikk ingen arbeide for da skulle det være et politisk møte. (...) dagen etter kom de paramilitære som var ledet av 'El Oso' til gårdene, med skytevåpen i hendene, og de tvang folk opp i noen lastebiler. Minst 1000 personer ble fraktet med makt til et sted som heter Plan Perjo. Der ventet to politikere på dem: Jairo Merlano og Muriel Benito-Revollo. Sammen med dem på scenen var 'El Oso'. (...) 'El Oso' beordret dem til å stemme på de to nevnte kandidatene.

Men denne lokale kontrollen var ikke tilstrekkelig for gruppene. Det eksisterte fremdeles en fare for at sentralmakten kunne treffe beslutninger som var uheldige for dem eller som kunne true deres posisjon. De kunne utføre militæroperasjoner – kanskje initiert av konkurrerende grupper som hadde større kontroll over staten, de kunne vedta uønskede lover (f.eks. om utlevering), de kunne redusere overføringen av økonomiske midler til kommunene osv. I det hele tatt ble det matkpåliggende for de narkoparamilitære å også kontrollere sentralmakten, og da spesielt den lovgivende statsmakten som ligger i kongressen og senatet.

Etter valget til lovgivende forsamling (tilsvarende stortingsvalg) i 2002, var rundt 35 % av kongressmedlemmene og 39 % av senatets medlemmer blitt innvalgt med hjelp fra de narkoparamilitære organisasjonene. Dette gjentok seg i det neste valget i 2006. I stor grad ble de samme personene gjenvalgt og over en tredjedel av landets lovgivende forsamling representerte narkointeresser.

Hva denne makten betød for de narkoparamilitære skrives det fremdeles bøker om, men det vesentligste var at staten inngikk en avtale om demobilisering med de paramilitære, og kongressen vedtok en lov som regulerte hvordan dette skulle foregå, Ley de Justicia y Paz. Denne loven ble sterkt kritisert, blant annet av menneskerettighetsorganisasjoner, da den nærmest ga amnesti eller svært korte fengselsstraffer til de paramilitære lederne som hadde stått bak drap og massakrer (de hadde tatt livet av nær 200 000 mennesker), tortur, forsvinninger, voldtekter og en lang rekke andre brudd på menneskerettighetene. De prøvde også å få igjennom en ny lov i kongressen som atter ville forby Colombia å utlevere egne statsborgere som var mistenkt for narkotikaforbrytelser til USA, men det initiativet gikk ikke gjennom.

Narkotrafikantene hadde imidlertid ikke klart, eller rukket, å infiltrere rettsvesenet og påtalemyndigheten i Colombia – i alle fall ikke tilstrekkelig – og fra 2006 av ble denne skandalen rullet opp. Per mars 2010 var 400 politikere blitt satt under etterforskning for å ha samarbeidet med de narkoparamilitære, og blant disse hele 102 kongressmedlemmer. Per juni 2012 var 44 av disse dømt.



Cocaine.no befant seg i kystbyen Cartagena under det kolombianske kongressvalget i 2010. Her er det vi opplevde:

Drosjesjåføren stamper seg gjennom den tettpakkede trafikken. Turen går fra den praktfulle gamlebyen og turistparadiset ved havet og innover i byen. Sørover. Raskt endrer gatebildet karakter, fra idyllen ved havet til regelrett slum. Her i den indre del av Cartagena er det flyktningene har ankommet siden kokainkrigen begynte tidlig på nittitallet. Jobb er vanskelig å finne i storbyen for disse jordbrukerne, de fleste av dem lever i ekstrem fattigdom.

Mens han svinger seg gjennom gatene med bølgeblikkskur, forhandler sjåføren heftig på mobilen. Han legger på og snur seg og skratter: «15 000 ville han betale! Latterlig! Riktignok skal jeg selge samvittigheten min, men ikke for en slik pris.» 15 000 pesos er i underkant av 50 kroner og er ganske riktig en dårlig pris skulle vi erfare denne dagen.

For han var ikke den eneste som skulle selge stemmen sin. Med noen ganske få unntak bekreftet alle vi snakket med at de mottok betaling for å stemme. Og ingen syntes å føle noen skam knyttet til det. «Poltikerene stjeler hele tiden, i dag er det vår tur til å få noe fra dem», var omkvedet. Prisene lå omkring 50 000 pesos (drøyt 150 kroner), noe som er flere dagslønner for de fattigste i Colombia. Men mange kunne fortelle om andre byer der prisene kunne komme opp i både det doble og tredoble. Prisnivået avhenger blant annet av hvor hard og jevn konkurransen er mellom kandidatene. Og prisen avhenger av tidspunktet, noe Mercedes og hennes tre venninner var vel kjent med. De satt nærmest demonstrativt på noen stoler i gaten utenfor et valglokale og ventet på høyere bud. «Jo nærmere valglokalets stengetid kl 16, jo høyere blir prisene», kunne Mercedes fortelle.

En av de ytterst få vi møtte som hadde avlagt stemme uten å få noen betaling, var Ana María. Hun hadde studert sosiologi ved et av byens universiteter, men arbeidet nå som syerske. Hun kunne fortelle at politikerne hadde egne folk som var ansvarlige for stemmekjøpet. De igjen kontaktet selgere i de ulike bydeler og nabolag som de for eksempel kjøpte 1000 stemmer av for en viss sum. Denne selgeren prøvde da å finne 1000 mennesker som ville selge ham stemmen sin – til en sum så lav at han ble sittende igjen med en pen fortjeneste. «Men hva hvis de stemmer noe annet enn det de lover?» spør vi. «Hvorfor skulle de det?», svarer Ana María. De vet jo at dette demokratiske systemet bare er tull, bare svindel.

«Se hvem som er kandidatene her, Piedad Zuccardi... hennes mann var senator og sitter i fengsel for korrupsjon, hans bror, som også var senator, soner en dom på 40 år for medvirkning til en massakre sammen med de paramilitære. Eller Héctor López... sønn av Enilce 'La Gata' López, en fryktet forretningskvinne som står i ledetog med de paramilitære. Ærlige politikere finnes ikke her i Colombia. Landet burde bli satt under administrasjon av FN, de burde utpekt en nasjonalforsamling som representerte hele folket. Da, kanskje...»

Inne i valglokalet møter vi en internasjonal valgobservatør fra Frankrike. «Ingenting unormalt», kan han fortelle. «Ikke sett noe tegn til valgfusk, alt fungerer greit». Ja, slik er det når narkopolitikken er perfeksjonert, når alt fungerer som det skal for kokainmafiaen: Da holder det å avtale med velgerne på forhånd – betaling eller tvang - da slipper en bryet med å prøve å fuske i valglokalet.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>