Home

NARKOPOLITIKK

Kokainmafiaen er avhengige av å påvirke samfunnet rundt seg slik at sannsynligheten for at de vil lykkes med sine forretninger øker. Mange av institusjonene i en stat eksisterer nettopp for at det ikke skal være mulig å drive med ulovlige aktiviteter - som for eksempel narkotikaproduksjon, narkotikasmugling og hvitvasking av penger. Kokainmafiaen bruker vold og korrupsjon for å påvirke ulike samfunnssektorer etter behov. En av de viktigste sektorene de søker å kontrollere er politikken.

Politiske valg bestemmer hvem som skal kontrollere to av statens tre maktorganer: den utøvende og den lovgivende makt (Kokainmafiaen søker også å påvirke den dømmende makten, rettsvesenet, men vanligvis ikke gjennom politikken). Siden landene vi tar for oss her stort sett er republikker, innehas den utøvende makten på statsnivå av en president som blir valgt ved direkte valg, slik vi for eksempel kjenner det fra USA. Tilsvarende innehas den utøvende makten på lavere administrative nivåer – tilsvarende norske fylker og kommuner – av guvernører og borgermestre som også velges direkte i personfokuserte valgkamper.

Den lovgivende makten (som tilsvarer vårt Storting) innehas i republikker av kongress, som gjerne består av to kamre: et senat og et representantenes hus. Valget til den lovgivende forsamling fungerer ulikt rundt om i verden: noen land avholder direkte personvalg, mens i andre stemmer velgerne på de politiske partienes kandidater gjennom valglister.

Hvordan prøver så kokainmafiaen å påvirke disse politiske organene? En strategi som har vært brukt, er at narkobossene selv søker å bli innvalgt som politiske representanter. En av de første som startet med smugling av kokain i stor skala fra Colombia til USA, Carlos Lehder, etablerte en egen politisk bevegelse i Colombia, Movimiento Cívico Latino. Hans kompanjong, kokainbaronen Pablo Escobar, som skulle bli en av verdens rikeste menn på kokainvirksomheten, ble valgt til vararepresentant til kongressen for det ene av Colombias to store partier. Men denne formen å påvirke politikken på, fungerte dårlig, og man kan si den tilhører en tidlig og usofistikert fase i kokainmafiaens historie.

En annen form for påvirkning av politikk er det man kan kalle narkoterrorisme, der man med bruk av vold mot samfunnet prøver å presse staten til å handle slik mafiaen ønsker. Et eksempel på dette er terroren som Pablo Escobar og hans medsammensvorne i Los Extraditables (de utleverbare) sto bak på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet. De prøvde å få den kolombianske staten til å stanse utlevering av narkosmuglere for domfelling i USA ved hjelp av attentater mot politikere, bilbomber i gatene og sågar bombing av passasjerfly.

Heller ikke denne strategien viste seg å være effektiv for mafiaen. Den tredje metoden betegnes narkokorrupsjon, og var strategien som Pablo Escobars rivaler i Cali-kartellet benyttet. De prøvde å få politikere til å beskytte deres interesser ved å påvirke dem, vanligvis ved bestikkelser. Dette er den rådende metoden blant narkotrafikanter i dag. Og hvis ikke politikerne lar seg bestikke, gjelder narkosmuglernes jernlov: plomo o plata (bly eller sølv) – enten blir du rik, eller så tar vi livet av deg.

I denne reportasjen skal vi se på tre eksempler på hvordan narkokorrupsjon har vært anvendt av narkotrafikanter i Colombia de siste to tiårene for å komme i posisjon til å påvirke den utøvende makten (Proceso 8000), den lovgivende makten (Parapolítica-skandalen) og lokalpolitikken (bacrimpolítica).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

*

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>