Narcos – episode 3

narcos for fbI innledningen til episode 3 får vi forklaringen  på hvordan DEA-agentene kan arbeide tilsynelatende trygt i Colombia, mens Escobar&co tar livet av alle andre som kommer i deres vei.

I følge Peña er svaret er ‘Kiki’ Camarena.

Enrique Camarena Salazar. Et navn som skulle markere et tidsskille i narkotikatrafikkens historie. Som DEA-agent i Mexico fra midten på 70-tallet var han frustrert over at den meksikanske ordensmakten kun maktet å pågripe fotfolket i narkoindustrien: som marihuanabønder, sjåfører og leiemordere. ‘Los Capos’ – mafiabossene -  gikk fri, og kokain og marihuana fløt uforstyrret videre over grensen i nord.

Kiki Camarena tok initiativ til å infiltrere Mexicos narkomafia. Som meksikansk politisjef.

Han skulle bli en uvurderlig brikke for ‘El Padrino’ (Gudfaren) Miguel Ángel Félix Gallardo som var mannen som ledet de meksikanske narkotrafikantene – det som senere skulle bli kjent som de meksikanske kartellene. Han var Pablo Escobars viktigste forretningspartner i Mexico, og selv tidligere politisjef. Nå kjøpte han politisjefen Kiki Camarenas tjenester for å få leveransene trygt gjennom politikontrollene fra delstaten Guerrero og frem til grensen mot California i nord.

Samarbeidet fungerte glimrende – varene kom trygt frem og Kiki opparbeidet seg uvurderlig bevismateriale mot lederne av narkotrafikken.

Så, i 1984, ble han avslørt. Ved hjelp av meksikansk politi fikk El Padrino ham kidnappet. Torturen han ble utsatt for var ubeskrivelig. Men den er dokumentert på lydbånd som ble fremlagt El Padrino som bevis på utført oppdrag. Lydbåndet har også blitt avspilt i senere rettssaker i USA – foran hikstende jurymedlemmer og dommere som skulle miste nattesøvnen i ukesvis.

Kiki Camerenas skjebne skulle bli hendelsen som gjorde omverdenen kjent med narkotrafikkens viktigste verktøy: dens ekstreme grusomhet. Og den skulle sette igang den den mest omfattende etterforskning og menneskejakt USA noensinne hadde foretatt frem til da: Operation Legend.

I løpet av de neste årene skulle El Padrino og hans to nestkommanderende, Don Neto og Caro Quintero, bli pågrepet – i likhet med dusinvis av dem som hadde beskyttet ham i Mexico: politikere, politi, dommere og journalister.

Pablo Escobar forsto signalet, DEA-agenter var untouchables.

Hovedinnholdet i episode 3 er imidlertid historien om Pablo Escobar som politiker. Hans fetter Gustavo kritiserer ham for å ikke fokusere tilstrekkelig på de to viktige områdene: familien og forretningene. Men Pablo Escobar var tilstrekkelig strategisk anlagt til å forstå at for å drive en ulovlig milliardforretning – som hele statens maktapparat i utgangspunktet var innrettet for å slå ned på – var det nødvendig å kontrollere også politikkens sfærer.

I narkopolitikkens lange historie, skulle dette bli første kapittel: forsøket fra en capo på selv å få politisk makt. Også Medellin-kartellets Carlos Lehder var inne på samme spor med sitt politiske parti Movimiento Cívico Latino Nacional. Målet var i hovedsak å stanse den kontroversielle utleveringsavtalen med USA – å bli dømt til å tilbringe resten av livet i en 7 kvadratmeter stor celle i et amerikansk høysikkerhetsfengsel var kanskje det eneste narkotrafikantene virkelig fryktet.

Se vår reportasje om Narkotikapolitikk her

Derfor var det viktig å få kontroll over landets lovgivende forsamling og Pablo Escobar etablerte den politiske bevegelsen Civismo en Marcha og ble innvalgt som vararepresentant for Jairo Ortega som ble bevegelsens kongressmann.

Selv om dette utgjorde kun én enkel stemme i kongressen, ga det ham muligheten til å påvirke og rekruttere andre representanter i nasjonalforsamlingen til sine standpunkter. Politikere på høyeste nivå begynte på denne tiden å frekventere representanten Escobars majestetiske hacienda Napoles.

En annen vesentlig årsak til at Escobar ønsket seg et sete i kongressen, var immuniteten han kunne nyte som parlamentariker. Dette diplomatpasset brukte han blant annet under et offisielt besøk til Spania med en delegasjon fra den colombianske kongressen. Under besøket hadde han også hadde møter med spansk og italiensk mafia for å etablere distribusjonskanaler i Europa.

Tilsvarende var han også i USA med diplomatpass, og hadde møter med sine kunder i Florida. Slike besøk i USA ble vanligvis ansett av kartellederne som hasardiøse på grunn av faren for å bli pågrepet og tiltalt.

Pablo Escobar med sønnen Juan Pablo foran Det hvite hus i Washington.

I september 1983 publiserer Bogotá-avisen El Espectador en artikkelserie der de dokumenterer det som alle visste, men ingen snakket høyt om: at Pablo Escobar var en narkotrafikant. Det definitive beviset avisens redaktør Guillermo Cano kunne legge frem var mug shot-bildet av Escobar fra 1976 som frem til da hadde vært ukjent.

Colombias justisminister Rodrigo Lara Bonilla, som tiltrådte med den nye regjeringen den 7. august det samme året, hadde arbeidet for en utleveringsavtale og med å stanse narkopengenes innflytelse i colombiansk samfunnsliv og politikk. Med de nye bevisene oppnådde han at kongressen opphevet Escobars parlamentariske immunitet den 20. oktober, og arrestordre ble utstedt.

Med dette signerte også Lara Bonilla på sin egen dødsdom. Det var han klar over, og han ble utnevnt til Colombias ambassadør til Tsjekkoslovakia for å komme i sikkerhet. Bak jernteppet, slik at man antok at han var utenfor Escobars leiemorderes rekkevidde. Men den 30. april 1984, kort tid før han skulle reise, ble han myrdet i baksetet på regjeringsbilen av to ungdommer på en motorsykkel.

Bilen hadde ikke engang skuddsikre vinduer. Likvideringer av toppolitikere var ikke blitt ansett som en reell fare. Men nå var narkokrigen i gang, narkoterrorismen rettet mot den colombianske staten og det colombianske samfunnet som skulle prege de kommende ti årene og brennemerke Colombia som et av verdens farligste land.

 

Pin It

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>