Narcos – episode 1

Episode 1

Første episode åpner med referanser til den litterære sjangeren magisk realisme, en stil som Colombias nobelprisvinner Gabriel García Márquez gjorde verdenskjent. Essensen i García Márquez’ anvendelse av stilen i for eksempel Hundre års ensomhet er å skildre magiske hendelser som om de var naturlige, nettopp for å understreke det absurde i de realistiske hendelsene som skildres samtidig. I Hundre års ensomhet er det de rike lands utnyttelse av et utviklingsland som Colombia som er noe av den absurde realismen han ønsket å belyse.

I romanen tar han for seg bananplantasjene som ble anlagt av United Fruit Company i hans barndoms Aracataca ved foten av det mektiske Sierra Nevada – for så å bli stengt ned med katastrofale følger for det lille samfunnet.

Det som skulle etterfølge bananbonanzaen, var la bonanza marimbera. Marihuana. Det skal ha vært noen driftige deltagere i det amerikanske Peace Corps som arbeidet i Colombia tidlig på 60-tallet som så potensialet i det som skulle bli kjent i USA som den ypperste marihuanaen, Sierra Nevada Gold. I bygdene oppe i fjellet, høyt over de nedlagte bananplantasjene, ble tusenvis av hektar skog ryddet for å plante marihuana. En av disse første marihuanabøndene fortalte nylig til Cocaine.no om hvordan de pleide å arrangere muldyrkollonner på opptil 1000 dyr for å frakte varene ut til kysten for utskipning til USA. Og først i kolonnen gikk bøndene med rifler over den ene skulderen og en bag med pesossedler over den andre. Slik kom de seg gjennom myndighetenes kontroller og veisperringer.

Plomo o plata (bly eller sølv – bli rik eller dø) som Pablo Escobar uttaler i scenen med smuglerkonvoien av lastebiler, hadde han ikke suget fra eget bryst. Dette er narkotikabransjens evige modus operandum – de har ingen andre ressurser for å løse konflikter og sikre sine interesser enn vold og bestikkelser – og hadde allerede fungert i Colombia i halvannet tiår da kokainbransjen entret scenen ut på 70-tallet.

Men en forutsetning for å kunne bruke denne tilnærmingen er å kunne bruke vold. Og den kunnskapen var utbredt i Colombia. Bortsett fra noen tiår tidlig på 1900-tallet har landet levd i en nær permanent krigstilstand siden tilblivelsen tidlig på 1800-tallet. Så sent som på 1950-tallet var hundretusener blitt drept på landsbygda i krigen kjent som  La Violencia og utover på 60-tallet vokste kommunistiske geriljaorganisasjoner frem. Colombia har på grunn av sin uregjerlige geografi – med tre Andesfjellkjeder, ørkener og regnskoger – aldri i realiteten blitt underlagt en sentralmakt og lovstyre.

Av samme grunn var landet heller ikke ukjent med sølv, altså bestikkelser og korrupsjon. Rike eliter opererte langt utenfor loven og på bekostning av det landet de skulle bidratt til å bygge og de fattige som et reellt demokrati skulle tilgodesett. Mange var også tungt involvert i smuglervirksomhet.

Det er derfor ikke, slik mange tror, kokaplantens vekstkår i de colombianske Andesfjellene som er årsaken til at Colombia de siste 50 årene har vært verdens ledende kokainprodusent; det er kriminalitetens vekstkår i et land herjet av krig og korrupte og udugelige ledere.

Dette ser vi i 1. episode ved at Escobar i begynnelsen henter kokainet fra Peru, og deretter fortsetter å importere kokapasta (mellomproduktet fra den første av tre delprosesser i kokainproduksjonen) til “laboratorier” i jungelen i Colombia der han utvant det endelige produktet som skulle eksporteres til USA.

Men García Márquez skrev langtfra bare magisk realisme, han skrev også hardkokt realistisk krim I dokumentarromanen Kidnappet. I den skildrer han hvordan Pablo Escobar kidnappet flere fremstående journalister fra den økonomiske og politiske eliten. En av disse som overlevde dramaet var TV-stjernen Andrés Pastrana, sønn av tidligere president Misael Pastrana. Andrés skulle selv stille som presidentkandidat et par år etter frigivelsen, men tapte knepent mot mostanderen Ernesto Samper. Pastrana anklaget ham for å motta økonomisk støtte til valgkampen sin fra Escobars rivaler, Calikartellet, men ble utledd som dårlig taper.

I løpet av Sampers presidentperiode kom imidlertid dokumentasjonen med tilhørende rettsprosess som viste at Pastrana hadde hatt rett i sine anklager. Da Pastrana endelig ble valgt til president i 1998 innledet han fredsforhandlinger med FARC-geriljaen. Men forhandlingene strandet etterhvert som følge av – gjett – kokainet. Geriljaen og de paramiitære gruppene hadde etter kartellenes fall på midten av 90-tallet fått hånd om kokainindustrien i Colombia, og geriljaen var ikke lenger interessert i noen fredsløsning.

I historien om Colombia og kokain utgjør nemlig Pablo Escobar kun ett enkelt kapittel.

Og som vi så over, så han befant seg med sine allierte i Medellin-kartellet i sosiale omgivelser som hadde akkurat de rette egenskaper for å lykkes med å utvikle en verdensledende kokainindustri. Og grunnen til at Medellin spesielt skulle ta føringen, var ikke nødvendigvis Escobars fortjeneste. Antioquia, fylket der Medellin er hovedstad, var Latin-Amerikas ledende tekstilprodusent frem til denne industrien kollapset i Colombia på 60-tallet. Da kokainet dukket opp sto en velutdannet arbeidsstokk uten arbeid –  klar for hva det måtte være.

Men Escobars kapittel er likefullt et kapittel om entreprenørskap, noe vi fikk illustrert i denne episoden med hvordan han åpnet nye ruter til USA. “Ruter” er et sentralt begrep i kokainindustrien, og er kokaintrafikantenes egentlige kapital.

I denne episoden fikk vi et kort innblikk i det triste livet til en colombiansk “mula” (muldyr), en yngre, fattig kvinne som svelger kapsler med kokain før hun går på flyet til konsumentlandet. Noen dør av overdose ved at en kapsel går i oppløsning, mens andre blir pågrepet og soner lange fengselsdommer i Europa og Nord-Amerika. PÅ det meste sonet 15 000 colombianske mulas slike dommer. Da de fleste av unge kvinner i de nederste samfunnslag i tillegg er enslige mødre i Colombia, er dette også et drama for tusenvis av colombianske barn som blir foreldreløse.

I tillegg til det som skulle bli Escobars mest vellykkede eksportstrategi – Carlos Lehders flygninger til sin egen øy i Bahamas for videresending sjøveien til Florida – fikk vi et innblikk i hvordan “de fleste” colombianske eklsportprodukter etterhvert ble sendt med kokain i lasten.

Dette er et eget drama  som har rammet colombiansk næringsliv hardt. Fasadebedrifter hvis aktivitet egentlig er utsending av kokain og tilbakeføring av hvitvasking av salgsinntektene, gjør at genuine produksjonsbedrifter ikke kan konkurrere. Og kontrollregimene som myndighetene innfører for å komme kriminaliteten til livs, er en enorm hemsko for landets legale næringsliv.

Inntrykket etter denne første episoden er at Netflix har gjort et oppriktig forsøk på å gi en fyldestgjørende fremstilling av kokaintrafikkens realiteter. De dramaturgiske grepene med å bruke historiske filmklipp, og ikke minst Steve Murphys voice-over som fortløpende setter hendelsene i kontekst og perspektiv, er viktige virkemidler i så måte. (Hva dette valget gjør med fremdrift og spenning i serien er ikke vårt anliggende her.)

Kanskje skal Colombian president Santos ha noe av æren. Han ga Netflix en støtte på 2 millioner dollar for å utføre opptakene i Colombia, som et ledd i landets arbeid for at flere av verdens filmprodusenter skal velge landet som location. Men han satte som en forutsetning at han ikke ville se noen glorifisering av Pablo Escobar. Og det kan se ut som om han også kan ha hvisket dem noen ord i øret om at han gjerne skulle ha sett en bedre informert opinion i Vesten om problemene Colombia påføres av kokaintrafikken.

De videre episodene vil vise om det er det Netflix tar sikte på – og om de eventuel lykkes. Første episode var i alle fall et lovende anslag.

Pin It

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>