mexico

Land-mexicotitle_mexico

100 000 mennesker myrdet i Mexico på vel 8 år, like mange medlemmer av landets morderiske kokainkarteller er arrestert i samme periode. Mexico – som var forbundet med sombreroer, mayapyramider og aztekerruiner, mariachitrompeter, nachos, tacos og badeferie i Cancun. Hva skjedde?

Svaret ligger nok i utsagnet fra president Porfirio Díaz som styrte Mexico i flere tiår på 1800-tallet: ¡Pobre México! Tan lejos de Dios y tan cerca de Estados Unidos – Stakkars Mexico! Så langt fra Gud, så nært USA. Kokainetterspørselen i nabolandet USA er selvsagt den direkte årsaken.

Og det var egentlig her det hele begynte. I 1969 kom filmen Easy Rider med Dennis Hopper og Peter Fonda i hovedrollene. Deres rollefigurer, Captain America og Billy, smugler et på den tiden lite kjent narkotisk stoff – kokain – på bensintankene på sine choppers over grensen fra Mexico til Los Angeles. Dennis Hopper har siden uttalt at “The cocaine problem in the United States is really because of me. There was no cocaine before Easy Rider on the street. After Easy Rider, it was everywhere.”

Det er i alle fall tilfelle at kokainkonsumet i USA eksploderte utover på 1970-tallet, og i 1979 rapporterte hele 20% av ungdom mellom 18 og 25 år at de hadde brukt kokain det året. Dette enorme markedet krevde andre logistikksystemer enn hippier på motorsykler: Utover på 70-tallet skulle kokaintrafikken komme til å bli dominert av de kolombianske kokainkartellene i Medellín og Cali under ledelse av henholdsvis Pablo Escobar og Rodriguez Orejuela-brødrene.

De kolombianske kartellene transporterte opprinnelig kokainet direkte til USA i småfly. Etterhvert som radardekningen av USA’s grenser ble forbedret, ble kokainet droppet fra fly og plukket opp av småbåter, eller eventuelt transportert sjøveien hele veien gjennom Karibia. Det meste ankom den sydlige del av Florida.

Videre utover på 80- og 90-tallet ble USA’s kontroll over sin sørlige kyst stadig bedre og de direkte leveransene til landet fra Colombia begynte å avta. Trafikken begynte nå å ankomme USA via Mexico. Dette inntraff samtidig med at den kolombianske staten lyktes med å eliminere Medellín- og Cali-kartellet, og fra 1997 ble det åpnet for utlevering av kolombianske statsborgere til USA som var anklaget for narkotikaleveranser til landet. Dette førte til at kokaintrafikkantene som overtok etter de store kartellene i Colombia, så seg bedre tjent med kun å være leverandører til de meksikanske gruppene.

I dag antar en at rundt 90% av kokainet som ankommer USA kommer over grensen mellom USA og Mexico, en grense som er tilnærmet umulig å kontrollere siden den både er 3138 km lang og på grunn av den voldsomme handelen mellom de to landene. Bare i grensebyen Nuevo Laredo passerer 7500 lastebiler med varer grensen daglig. Kokainet ankommer stort sett Mexico fra Sør-Amerika langs Stillehavskysten eller over Det karibiske havet, men i stigende grad ankommer leveransene først de små landene i Mellom-Amerika hvorfra det fortsetter til lands til Mexico og videre over grensen til USA.

De meksikanske kokainsmuglende gruppene omtales vanligvis som karteller, en betegnelse de har arvet etter de to kolombianske kartellene som opererte frem til begynnelsen på 90-tallet. Betegnelsen er ikke helt presis: ordet brukes vanligvis om store leverandører som samarbeider, og det gjør defintivt ikke de meksikanske kartellene, selv om det riktignok eksisterer allianser mellom noen av dem. Kartellene driver også med smugling av meksikanskprodusert heroin, methamfetamin og cannabis til USA, men det er kokaintrafikken som har gjort dem mektige og farlige.

Kartellene drev sin aktivitet i en forståelse med det korrupte partiet som styrte Mexico fra 1928 til 2000, PRI, og derfor kunne kartellene bygge opp sin virksomhet i løpet av 80- og 90-tallet uten å tiltrekke seg særlig oppmerksomhet. Da «gudfaren» som styrte all meksikansk kokaintrafikk, Miguel Ángel Félix Gallardo, ble arrestert i 1989, fulgte riktignok en voldelig periode der de ulike regionale kartellene prøvde å overta de andres posisjoner og smuglerkorridorer, men i hovedsak var disse årene preget av samarbeid og fordeling av områder mellom kartellene.

Også presidentperioden til Vicente Fox (2000-2006) var preget av en pragmatisk holdning til kokaintrafikken i den forstand at man så gjennom fingrene med virksomheten til enkelte av kartellene. Da Felipe Calderón ble innsatt som president i desember 2006, erklærte han imidlertid full krig mot narkotikavirksomheten og vedtok å sette inn militæret i bekjempelsen av kartellene for å supplere en mange steder gjennomkorrupt politistyrke – noe som er et svært drastisk og kontroversielt tiltak i et samfunn som ikke er i krig.

At myndighetene erklærte kartellene krig, skapte nye muligheter for disse kriminelle organisasjonene. Når myndighetene lyktes i et anslag mot et bestemt kartell – arrestere en kartelleder, å stoppe en smuglerkorridor, gjøre et stort beslag – sto rivalene klare til å overta, og i denne industrien er det de som lykkes i å gjennomføre mest mulig og grusomst mulig vold som vinner. I de knapt 8 årene som har gått siden den gang, har vel 100 000 mennesker blitt drept i kokainkrigen i Mexico. Av dette regner en at 89% er rene henrettelser – av rivaliserende bandemedlemmer, næringsdrivende som blir utpresset, mennesker som blir kidnappet mot løsepenger, polititjenestemenn, dommere, journalister etc. 9% anses å være drepte bandemedlemmer, men også sivile, som blir drept i skyteoppgjør i byene. De resterende 2% utgjøres av de som blir drept i væpnede sammenstøt mellom kartellene og ordensmakten.

I dag finnes det 7 grupper som betegnes karteller:

Sinaloa-kartellet
Dette kartellet ble etablert i 1989 og ble ledet av Joaquín «El Chapo» Guzmán som var både en av verden mest etterlyste og rikeste menn da han ble pågrepet i februar 2014. Sinaloa-kartellet er representert i 47 land over hele verden og er den største kokaineksportøren fra Sør-Amerika. De er representert i hele Mexico bortsett fra Golf-kysten og Michoacán – nettopp på grunn av kartellets allianse med Golf- og Michocán-kartellene.

Golf-kartellet
Golf-kartellet er basert på gamle strukturer som har drevet smugling av varer fra USA til Mexico i flere årtier. På 70-tallet startet de imidlertid å smugle narkotika den andre veien. På slutten av 90-tallet etablerte Golf-kartellet en militær avdeling med navnet Zetas. Denne avdelingen har imidlertid brutt med dem og utgjør nå et eget kartell. Leder for Golf-kartellet i dag er Jorge Eduardo Costilla Sánchez, og kartellets kjerneområde er delstaten Tamaulipas på grensen mot Texas.

Los Zetas
Denne grupperingen av tidligere elitesoldater fra den meksikanske hæren ble opprettet av Golf-kartellet i 1999. Etter bruddet med dette kartellet i 2009, har Zetas alliert seg med Juárez- og Tijuana-kartellet for å bekjempe den andre alliansen mellom Sinaloa-, Golf- og Michoacán-kartellet. På grunn av deres bakgrunn som en væpnet arm av Golf-kartellet, har Los Zetas i liten grad vært direkte involvert i kokainsmugling. Derfor søker de inntekter gjennom «beskyttelse» (dvs. skattlegging/utpressing av næringsdrivende etc), kidnapping, menneskesmugling og tilsvarende aktiviteter. De regnes for å utøve den grusomste volden av de 7 kartellene, og de har nylig begynt å ekspandere til de mellomamerikanske landene. Lederen for Los Zetas, Migue Ángel Treviño Morales, alias Z-40, ble pågrepet i juli 2013 av mexicansk militære, og det antas at han ble etterfulgt som toppleder av sin bror, Omar Treviño Morales, alias Z-42.

Juárez-kartellet
Juárez-kartellet som ble etablert på 70-talet har tradisjonelt kontollert narkotikatrafikken mellom Ciudad Juárez og El Paso i Texas. De siste årene har de utkjempet en blodig kamp mot Sinaloa-kartellet om kontrollen over denne trafikken, og Ciudad Juárez er derfor en av byene i verden med høyest drapsrate. Leder for kartellet var Vicente Carrillo Fuentes, som trakk seg tilbake på grunn av sykdom i 2013. Han bror Alberto overtok, men ble pågrepet i en politiaksjon i september samme året.

Tijuana-kartellet
Tijuana-kartellet som ble etablert på 80-tallet og lenge var Mexicos mektigste kriminelle organisasjon, er i samme situasjon som Juárez-kartellet. Deres lukrative smuglerrute fra Tijuana over til California er under kontinuerlig angrep av Sinaloa-kartellet, og kartellet er nå bare en skygge av det det engang var. Leder for kartellet er Luis Fernando «El Ingeniero» Sánchez Arellano.

Tempelridderkartellet
Los Caballeros Templarios som opererer i delstaten Michoacán som strekker seg fra Stillehavet og opp på den meksikanske høysletten, har overtatt etter La Familia Michoacana-kartellet – som igjen ble etablert for å overta kontrollen over Michoacan fra Gulf-kartellet som styrte regionen med brutale midler ved sin dengang væpnede arm, Zetas. Tempelridderkartellet tilhører Golf-/Sinaloa-alliansen og særpreges av en kuriøs religiøs/sosial ideologi som brukes for å rettferdiggjøre kartellets uvanlig grusomme metoder. I 2013 har kartellet møtt væpnet motstand fra selvforsvarsgrupper som har erobret kontroll over strategiske korridorer i delstaten fra kartellet.