Kokaineksportørene i Buenaventura slakter mennesker levende

I Buenaventura på den colombianske stillehavskysten utkjempes en kamp på liv og død mellom to av de største kokaineksportørene: Los Urabeños og La Oficina. Den første er den største narkoparamilitære gruppen i Colombia, og den andre er en undergruppe av den nest største, Los Rastrojos.

I årets to første måneder ble 54 mennesker myrdet i den lille kystbyen. Men man har i flere år fryktet at tallene er høyere, de siste fire årene har 243 mennesker blitt meldt savnet (og det reelle tallet forsvunne personer er sannsynligvis langt høyere). Ryktene i byen kunnet fortelle at de rivaliserende kokainbandene parterer likene for på den måten å lettere bli kvitt dem slik at ikke høye drapstall vekker nasjonal oppmerksomhet med påfølgende styrking av politi og militære styrker i byen.

img-20130204-00889

Typisk gatescene fra slummen i Buenaventura

Men parteringen av mennesker har også en annen side: Slik metoden også benyttes av mexicanske karteller, blir det benyttet som terror for å sette seg i respekt. Sette seg i respekt overfor den rivaliserende banden, og ikke minst overfor sivilbefolkningen slik at de sikrer dennes “lojalitet”.

Derfor har bandene siden oktober i fjor valgt å gjøre metoden kjent: Det har det siste halvåret nærmest daglig blitt funnet uidentifiserte kroppsdeler rundt i byen, slik som hodet som ble funnet utenfor et hotell i bydelen Vistahermosa (som forøvrig betyr “vakker utsikt”). En rapport fra Human Rights Watch siterer innbyggere i de fattige bydelene som forteller om hvordan en om kveldene har kunnet høre skrikene fra ungdommene som blir partert levende. Og i midten av mars avdekket politiet de første av de stedene ryktene hadde fortalt om: casas de pique – slaktehus.

I møte med en slik uendelig grotesk virkelighet, vil mange kanskje trøste seg med at det tross alt er hardbarkede kriminelle som har blitt tatt livet av på denne måten.

Men langtifra.

De erfarne kriminelle vet bedre enn å la seg ta til fange. Som tidligere under Colombias 20-årige historie med narkoparamilitære grupper, er det oftest uskyldige sivile som blir offer for ugjerningene. Å gå etter motparten er uansett for risikabelt. ¨

Så de som blir tatt, er typisk familie eller venner av medlemmer i bandene, ungdom som har nektet å la seg rekruttere til en bande. Eller det kan være ungdommer som seg på feil sted til feil tid. Poenget er som alltid å foregi at man hadde skjellig grunn til å tro at vedkommende tilhørte “feil side” – og å sikre at sivilbefolkningen får ettertrykkelig med seg skjebnen offeret led.

pique1_0

Bilde offentliggjort av colombiansk politi fra et av “slaktehusene”

På dette viset kan man underminere konkurrentens rekruttering, og lojaliteten blant konkurrentens medlemmer. Hvis disse vet at deres familier står i fare for å dø på grusomst tenkelig måte, øker sannsynligheten for at de vil dessertere. Tilsvarende vil sivilbefolkningen ikke tore å rapportere om overgrep og kriminalitet verken til myndighetene eller til konkurrenter som søker informasjon. Dette er grunnen til at antall rapporterte forsvunne personer er såpass lavt som 243 de siste fire årene.

En kvinne i en av de utsatte bydelene forklarer i et intervju med ukemagasinet Semana:

“Til og med smågutter på 8-10 år driver med dette (er medlem i gruppene). Man tror de ikke kan være farlige – men det er de. Man kan ikke snakke med noen om disse tingene, for man vet aldri hvem man snakker med. Man snakker gjerne med fienden selv (noen fra en av gruppene). Denne går videre og sier fra til en annen, og denne igjen kommer tilbake for å gjøre noe med en. Mennesker blir forsvunnet, de blir overfalt og bundet, tatt med i en bil, hakket i småbiter og kastet på sjøen.”

Overfor myndighetene kan man simpelthen la være å anmelde. Men det er verre å nekte å svare hvis du har én kokainbande på døren – selv om du vet at hvis du snakker, vil den annen partere deg levende. For det vil nemlig den du har på døren og.

Da er løsningen å flykte.

Bare i 2013 valgte 19 000 personer i Buenaventura denne løsningen – å flykte til en tryggere del av byen, eller til en annen by. Og slik har de sluttet seg til den mer enn fem millioner colombianere som har blitt drevet fra hus og hjem av kokainbandene de siste tiårene.

Men gjett hva? Det var mange fler enn 19 000 personer som flyktet i Buenaventura i fjor. Men de tør ikke melde fra om at de har blitt tvunget til å flykte – for sannsynligheten er overhengende for at de nevnte gruppene også er til stede på det nye stedet hvor de har ankommet. Og å melde seg som flyktning til myndighetene – som er infiltrert av kokainbandene – er ofte å underskrive sin egen dødsdom.

Pin It

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>