colombia

Land-Colombiatitle_colombia

 

 

Da kokainkonsumet tok av i USA utover på 70-tallet, var det kolombianske smuglere som etablerte seg som hovedleverandører til dette attraktive markedet. En 25 åring fra Medellín ved navn Pablo Escobar slo seg sammen med en av pionerene i bransjen, Carlos Ledher, og skulle i årene frem til sin død i 1993 bli verdens mest fryktede mann – og verdens 7. rikeste – som leder for det ekstremt brutale Medellín-kartellet.

To brødre fra Cali, Miguel og Gilberto Rodríguez Orejuela, skulle bli den andre hovedleverandøren av kokain til det eksploderende kokainmarkedet i USA. Allerede etter få års aktivitet etter oppstarten i 1972 var Cali-kartellets inntekter astronomiske. En måneds salg bare i New York resulterte i en inntekt på 15 millioner dollar. For å sette beløpet i perspektiv: med dollarsedler i omsettelige valører, utgjør dette ett tusen kilo med sedler. De to brødrenes formue ble mot slutten av deres karriere anslått minst 10 milliarder dollar.

Kartellene kom under stadig sterkere press fra den kolombianske staten utover på 80-tallet, og spesielt lovforslag som åpnet for utlevering av kokainbossene til USA, utløste en regelrett krig mellom Medellín-kartellet og staten. Terrorangrep hørte i flere år til dagens orden i kolombianske storbyer. Cali-kartellet prøvde også å avverge at lovforslaget skulle bli vedtatt, men med andre metoder: de betalte politikere for å ivareta deres interesser.

Da Pablo Escobar ble drept i en politiaksjon i 1993, og brødrene som drev Cali-kartellet ble arrestert i løpet av de par neste årene, betød det slutten på Colombias mektige kokainkarteller. Det som fulgte var imidlertid verre for landet.

Les mer om forhistorien til kokainsmuglingen fra Colombia

De to store kartellene oppløste seg i et hundretalls baby cartels, som sto for smuglingen ut av landet. Spesielt begynte disse på 90-tallet å levere til meksikanske karteller, som så smuglet kokainet over grensen til USA, i steden for selv å stå for leveransene til det amerikanske markedet. Disse smuglergruppene ble imidlertid underlagt langt sterkere krefter i Colombia: De som overtok de store pengene som kartellene i sin tid hadde tjent, var partene som var på det tidspunktet involvert i den væpnede konflikten som hadde pågått i Colombia siden 1948: FARC-geriljaen og de paramilitære dødsskvadronene. De titalls milliarder kroner i økte inntekter for disse gruppene utløste et veritabelt holocaust på den kolombianske landsbygden ettersom disse gruppene kjempet om kontroll over territorier med fokus på den den lukrative kokaingeskjeften.

Under Medellín- og Cali-kartellenes storhetstid på 70- og 80-tallet, ble det praktisk talt ikke dyrket koka i Colombia. Kartellene kjøpte kokapasta eller kokainbase i Peru, og fraktet dette videre til egne laboratorier i Colombia der det ble videreprosessert til kokainhydroklorid (kokain i pulverform). Da geriljaen og de paramilitære overtok kontrollen, utnyttet de det faktum at de kontrollerte store deler av landet til å pålegge bøndene å dyrke koka. Sivilbefolkningen ble på denne måten trukket inn i konflikten, og over det nærmeste tiåret skulle omlag 180 000 mennesker bli drept av disse kokainfinansierte bandene og nærmere 50 000 «forsvunnet». Over fire millioner mennesker ble tvunget til å flykte fra sine hjem under denne terrorperioden.

Les mer om terroren mot sivilbefolkningen under kokainkrigen

De to store kartellene oppløste seg i et hundretalls baby cartels, som sto for smuglingen ut av landet. Spesielt begynte disse på 90-tallet å levere til meksikanske karteller, som så smuglet kokainet over grensen til USA, i steden for selv å stå for leveransene til det amerikanske markedet. Disse smuglergruppene ble imidlertid underlagt langt sterkere krefter i Colombia: De som overtok de store pengene som kartellene i sin tid hadde tjent, var partene som var på det tidspunktet involvert i den væpnede konflikten som hadde pågått i Colombia siden 1948: FARC-geriljaen og de paramilitære dødsskvadronene.

De titalls milliarder kroner i økte inntekter for disse gruppene utløste et veritabelt holocaust på den kolombianske landsbygden ettersom disse gruppene kjempet om kontroll over territorier med fokus på den den lukrative kokaingeskjeften.

Under Medellín- og Cali-kartellenes storhetstid på 70- og 80-tallet, ble det praktisk talt ikke dyrket koka i Colombia. Kartellene kjøpte kokapasta eller kokainbase i Peru, og fraktet dette videre til egne laboratorier i Colombia der det ble videreprosessert til kokainhydroklorid (kokain i pulverform). Da geriljaen og de paramilitære overtok kontrollen, utnyttet de det faktum at de kontrollerte store deler av landet til å pålegge bøndene å dyrke koka. Sivilbefolkningen ble på denne måten trukket inn i konflikten, og over det nærmeste tiåret skulle omlag 180 000 mennesker bli drept av disse kokainfinansierte bandene og nærmere 50 000 «forsvunnet». Over fire millioner mennesker ble tvunget til å flykte fra sine hjem under denne terrorperioden.

Les mer om terroren mot sivilbefolkningen under kokainkrigen

I årene 2004-2006 inngikk den paramilitære paraplyorganisasjonen AUC en demobiliseringsavtale med staten. Imidlertid besto maktstrukturene som hadde gjort terrorveldet mulig, og mange av de demobiliserte gikk tilbake til de voldelige gruppene som nå hadde antatt andre navn og som opererte på noe forskjellig vis. I dag er for eksempel ikke disse narkoparamilitære gruppene i krig med geriljaen, tvert i mot samarbeider de tett i mange områder om både kokadyrking såvel som kokainproduksjon og – eksport.

Gruppene prøvde lenge å holde en lav profil, ingen slike kriminelle grupperinger er egentlig tjent med å tiltrekke seg ordensmaktens oppmerkomhet. Men det ligger til kokainmafiaens natur, at for å maksimere inntjeningen og samtidig beskytte seg mot fiender, er det viktig å ha en stor og slagkraftig organisasjon. Så derfor er ofte angrep beste forsvar, og det er stadig kamper mellom de ulike narkoparamilitære gruppene i Colombia , også kalt BACRIM. Som under det forrige paramilitære regimet, fører dette til at sivilbefolkningen blir rammet, senest i 2010 ble det anslått at nær 300 000 kolombianere måtte flykte fra sine hjem på landsbygden, hovedsaklig forårsaket av kokainbandenes vold.

De viktigste væpnede, illegale kokainfinansierte gruppene i Colombia er nå:
FARC
Geriljaorganisasjonen FARC, grunnlagt i 1963, står i en særstilling blant disse gruppene. FARC livnærer seg av kriminelle aktiviteter som utpressing, kidnapping og narkotikahandel. Det anslås at FARC kan stå bak to tredeler av Colombias kokainproduksjon, noe som i så fall gjør geriljaorgansasjonen til verdens største kokainleverandør. FARC har omlag 8000 mann under våpen, og har i flere regioner av Colombia et tett samarbeid med andre av de narkotikaproduserende organisasjoner på denne listen.
FARC er imidlertid en organisasjon som arbeider for politisk omveltning i Colombia med en platform bestående av marxist-leninsisme, anti-imperialisme og agrarianisme. I så måte skiller de seg – i likhet med den andre geriljaorganisasjonen, ELN – klart fra de øvrige Bacrims på denne listen som er rene narkotikakarteller.

Los Urabeños
Los Urabeños er den mektigste av de neoparamilitære gruppene, som også går under betegnelsen BACRIM, og er Colombias nest største kokainleverandør. De driver ikke selv kokadyrking, men kjøper vanligvis kokapasta fra FRAC som de så raffinerer i egne laboratorier. Deres kunder er i hovedsak mexicanske karteller og italiensk mafia.
Urabeños består av drøyt 2000 medlemmer, men i områdene gruppen kontrollerer har de alliert seg med væpnede gategjenger (“combos” eller “pandillas”) som står under deres kontroll. Disse gruppene utfører lokalt narkosalg, drap, utpressing på vegne av Urabeños, og ikke minst fungerer de som gruppens informanter. Med disse gjengene har Urabeños anslagsvis 10-20 000 mann under våpen. Deres kjerneområder er den nordlige del av Colombia, inkludert Medellín.

Los Rastrojos
Denne gruppen er en videreføring av et av kartellene som oppsto etter de store kartellenes fall: Norte del Valle. Etter at de to brødrene som ledet Rastrojos, Luis Enrique og Javier Calle Serna (også kjent som Los Comba) overga seg til amerikanske myndigheter i 2012, har Los Rastrojos mistet mye av sin dominerende posisjon. De virker nå å bestå av en del løst koordinerte grupper som opererer på Stillehavskysten og på enkelte steder på grensen mot Venezuela.

Erpac
En organisasjon som er bygget opp av tidligere paramilitære og som styrer kokaintrafikken til Venezuela i grenselandet Los Llanos. Ble ledet av Pedro ‘Cuchillo’ Oliveiro som ble drept av kolombianske sikkerhetsstyrker i desember 2010. Erpac overga seg offisielt til myndighetene og overleverte sine våpen i desember 2011. Men man antar at dette kun gjaldt vel havparten av gruppens medlemmer, og Erpac er fremdeles organisasjonen som står bak kokadyrking i regionen, og produksjonen av kokain som eksporteres videre over grensene til Venezuela og Brasil.

La Oficina de Envigado
La Oficina er restene av det som engang var Pablo Escobars mektige Medellín-kartell. Etter hans død ble det videreført av den paramilitære lederen ‘Don Berna’ som i tillegg til å kontrollere kartellet tok kontroll over Medellín ved å underlegge seg gategjengene (los combos) i byen. Da Don Berna ble utlevert til USA i 2008, brøt det ut intern rivalisering i La Oficina som blant annet medførte åpen krig mellom byens gategjenger. Fra 2011 har også Los Urabeños gått inn i denne byen, som er viktig å kontrollere for narkotrafikantene, ved å ta kontroll over gategjenger.

Disse kokainarmeene utgjør et sikkerhetsproblem i landet av flere grunner. Dels fører de kamper mot hverandre som også rammer sivile og som fører til usikkerhet i samfunnet. Dessuten er de som de tidligere paramilitære, avhengige av å kontrollere regionene der de produserer kokain samt smuglerkorridorene ut av landet. I disse regionene er de avhengige av sivilbefolkningens lojalitet, og er de i tvil bruker gruppene grusomme metoder mot befolkningen for å sikre seg at den har større respekt/frykt for dem enn for rivaliserende grupper. Disse kokainarmeene sikrer seg også støtte fra politikere, militære, dommere og så videre ved trusler eller ved korrupsjon.